Notater fra den eneste virkelig fremmede planeten - Maiken Stene’s Via Norske Fjell del 5
Mount Everest ain’t got shit on me ’Cause I’m on top of the world - Labrinth
Det er, som alt annet, en gammel historie. Mye eldre enn oss. Så hvis man vil gjøre det enklere, selv om det er litt utilstrekkelig, og begrenser seg til kunsthistorien, kan man for eksempel utgå fra et sted rundt, pluss-minus, begynnelsen av 1900-tallet. Hvor noen kunstnere står med staffeli ute i villmarken for å forsøke å fange det som ikke lar seg fange, øyeblikket før futuristene blir besatte av kraft og bevegelse, og Marcel Duchamp forandrer alt med å bikke på et pissoar. Det er over hundre år siden. Alt etter som tiden går fremstår det modernistiske prosjektet i vår samtid som en uavsluttet parentes, frembragt av i hovedsak tre faktorer: Den industrielle revolusjonen, første verdenskrig, og - nettopp - landskapstradisjonen. Det her er ikke riktig sted - eller format - for å gni det inn mer enn nødvendig, men de aller fleste av ismene hadde en horisontlinje et sted. Nesten umerkelig har vi lagt det aller meste ellers bak oss, og merk mine ord; begrepet ”samtidskunst” vil om ikke lang tid være en ubrukelig term å navigere etter. En samtid som den her krever sterkere lut. I et landskap som det norske kan horisontlinjen mer likne på grafen for børsnoteringer, og selv om det er vanskelig å skulle sette fingeren på nøyaktig hvordan, henger det på en forunderlig og først og fremst intuitiv måte sammen med hvordan modernismen først fikk fotfeste her i skyggen av en allerede sementert horisontlinje – en nasjonalromantisk forestilling om natur som fortsatt dikterer hva det er vi ser når vi ser. Liksom der fortsatt er en vedvarende særnorsk skepsis og motstand mot hele det forrige århundre. På godt og vondt - det vesentlige ligger uansett i den tynne linjen mellom himmel og hav.
Stående foran fjellveggen er det langt flere, og nådeløst eksistensielle, linjer du må orientere deg etter. Det som kontinuerlig tegnes opp i dette prosjektet - uopphørlig, fordi der finnes ikke begynnelse eller slutt - er en myriade av eventuelle psykogeografiske kart over planetens forhold til den som ser. Viktigere; hvordan å forstå vår egen plassering i tid og rom når vedtatte hierarkiske modeller alt mer fremstår som feberhete diktatoriske fantasier og infantil ønsketenking - det er omtrent nå det er på tide å skjønne at det virkelig ikke er vi som bestemmer her. Vi er på en svært støyete og bråkete planet, men vi er omgitt av en uendelig stillhet. Alt rundt planeten er død og mørke. Kaldt er det og.
Via Norske Fjell del 5 varsler insisterende om et nødvendig skifte i perspektiv når det kommer til hva vi tror at vi vet om omstendighetene våre. Prosjektet er til samme tid en fortvilt kamp for å oppnå det umulige og det å i noen grad faktisk komme bemerkelsesverdig nært å klare det. Men også en erkjennelse av at ethvert forsøk på å gripe det virkelige uunngåelig ender i avmakt. For fjellet lar seg ikke gripe - og det gjør i grunn ikke vi heller. Geologi blir sørgelig utilstrekkelig som verktøy hvis man seriøst går inn for i noen grad å opprette en meningsfull dialog med fjellet - det er det her vi har kunsten til. Mennesket har bestandig hatt en dialog med fjellet, og nesten alltid fra en underdanig posisjon, hvor fjellet er blitt forstått like autoritært som det ser ut. Skjønt, det var før Gud døde og vi begynte å sprenge vekk de fjell som sto i veien for noe.
Det som foregår i dette billeduniverset er likevel noe annet; hos Maiken Stene fremstår fjellet mer som en jevnbyrdig samtalepartner, og maleriet ville ikke sett slik ut hvis det ikke var for den modernistiske erfaringen av å brenne regelboken. Selv måten det presenteres på bryter med de aller fleste konvensjoner - arbeider som kan likne på kulisser, utplassert sånn at kurateringen bikker over i installasjon, malerier som befinner seg på begge sider av lerretet, adskillige grep som tar sikte på en grunnleggende ubalanse. Men, hvis man skulle klare å ta til seg den informasjonen fjellet formidler har man også med denne prestasjonen klart å finne kjernen og det nødvendige balansepunktet i seg selv.
Som alt annet er det et spørsmål om konsentrasjon og teft for god timing - noe som gjelder for både kunstner og publikum, som uansett hvor langt de vil nå neppe forblir upåvirket av det som i tillegg er en koloristisk rollercoaster. Man ser annerledes på vær og vind etterpå, legger merke til de rosa og oransje skyggene, der ute i den egentlige sivilisasjonen. Vi kan kanskje ikke bokstavelig gå rett inn i materien sånn uten videre, men sjansene for det øker betraktelig hvis vi begynner å stille spørsmål ved hvordan vi ser. Det er først da det kan det bli mulig å se det vi ser på.
Trondheim, 27. juli 2025,
Tommy Olsson
Billedkunstner og skribent
